Mari Qviller medlem i Sentralstyret i Natur og ungdom. Innlegg på
møte om baseavtale med USA i Oslo 9. mars.
Det er umulig å sette samfunnsproblemene vi står ovenfor i en slags hierarkisk stigende rekkefølge.
Men sånn jeg ser det er klima og miljø-kampen paraplybetegnelsen vi dessverre ikke kommer foruten.
Klimakrisa rammer alle.
Og den rammer så grådig urettferdig.
Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å bruke hele ungdomstiden min på å løse miljøproblemene.
Men om ikke det ordnes, så er plutselig ingenting annet verdt noe heller.
Samme avmakt gir krig.
De mektigste av de mektige vinner på at noen taper.
På at noen flykter.
Og logisk nok har det en sammenheng.
Jeg tror ikke vi trenger å snakke om tonn karbon og kilo bly for å skjønne at konsekvensene av krigen ikke bare er x-antall drepte i skuddsona.
Og alle de individuelle valgene vi blir oppfordret til å ta på klimaets vegne føles ut som jåleri når menneskeliv og hele samfunn står på spill.
Vi skjønner at en doning som spyr ut sort røyk og kanokuler ikke er et bidrag til grønn omstilling.
Men når krigen i seg selv alt for ofte er forgjeves, og vi må angre og beklage oss i ettertid for hvor unødvendig skadene var - hvorfor ruster vi alltid opp?
Hvorfor er det hverdag å øve på krig?
Og når vi vet hvor farlig og skadelig det er.
Hvorfor er det ikke det mest regulerte feltet i hele Norge?
Altså apropos gårsdagen (8. mars) -
Livmora mi er mer regulert enn øvelsene vi har på norsk jord.
De lever på nåde. For liv, for naturen - for hva som kommer. Og likevel tar de seg så enormt til rette.
Både her hjemme og i utlandet.
Imperialisme er litt som det artsdatabanken kaller svartelista arter.
Ta planten Gullregn.
Bokstavelig talt.
Den skaper en illusjon av et fruktbart økosystem med enorm utfoldelse - også glemmer vi at denne «rikdommen» undertrykker alt av endemisk liv.
Egenart.
Kultur.
Hvorfor kjemper man for asfalt, dreper for brent skog,
og hvorfor utsletter vi de endemiske folkeslagene og fornekter kunnskapen deres?
Vi kommer heller ikke bort fra at krigen direkte fører til klima og miljøødeleggelser.
Om det amerikanske forsvaret var en bedrift, så ville de hatt det høyeste utslippet i verden.
Med de er ikke det. Og de handler jo tross alt i «nødverge».
Så man kan ikke røre dem.
Men Norge kan vi røre.
Det er vår plikt å rokke så mye vi kan ved det skamløse forholdet vi har til naturen.
Hva tror vi egentlig at et fedreland består av?
Jeg bodde rett ved Terningmoen militærleir under øvelsen Trident juncture.
Jordsmonn ble ødelagt.
Skog ble rasert.
Veier måtte restaureres.
Alle kampene miljøbevegelsen sliter seg for å vinne, blir umyndiggjort.
Identifikasjonen vi har til omgivelsene våre, småplassene vi er fra, blir avfeid.
For å ta vare på naturen må vi lære oss å sette pris på den - og at den har en egenverdi.
Holdningene super-size forsvaret til USA har til norsk natur gjør at vi føler oss små, og er helt feil vei å gå.
Men om vi slår ned på baseavtalen.
Og viser eierskap til de verdiene vi var ment å beskytte,
så er det et steg i rett retning -
Vekk fra en hensynsløs behandling av livsgrunnlaget vårt.