Etter den andre verdenskrig ble det britiske imperiet, hvor solen aldri gikk ned, mørklagt av det amerikanske imperiet. Den politiske og økonomiske amerikanske infrastrukturen viste seg som en antidemokratisk infrastruktur, hvor demokratisk valgte politikere i Midtøsten og Latin-Amerika ble styrtet til fordel for diktaturer som tjente USA. Og ingen har brutt folkeretten så grundig og vedvarende som det USA og NATO har gjort gjennom sine angrepskriger de siste 25 årene. Denne kyniske, dobbeltmoralske og livsødende infrastrukturen vil nå penetrere vårt land. Avkommet materialiserer seg som våpen, ubåtanløp og baser. En av basene vil etablere seg på Rygge.
Konen, sønnen og jeg bor ved bredden av Vansjø, 16 kilometer øst for Moss, og tre kilometer i luftlinje fra Rygge flyplass. Her er det store skoger og en innsjø med et myldrende fugleliv, og jeg klarte ikke å reagere med mandig dødsforakt da nyheten om at en amerikansk base skal forsøple nærmiljøet kom. Jeg ble uvel av det NATO-norske språket som talte om det amerikanske nærværet som om det var påskemorgens glade og frelsende budskap. Men USA og NATO er ingen omreisende healere, og USA og NATOs atomvåpenstrategi, som Norge med destruktiv kraft nå blir tettere integrert i, har ikke ordet oppstandelse i sitt vokabular. Hva om USA kommer med atomvåpen, tenkte jeg, hva om Russland, i tilfelle en krig med USA, fyrer av en atomsalve mot basen en vinternatt? Det vil lyse godt opp, og vår sønn har således fått en vanviddets gave av Amerika, som, om den pakkes opp, utsletter hans liv.
Dette scenarioet er ikke usannsynlig, og gjør at vi, som nabo til Rygge, vil leve på en knivsegg. Erkjennelsen førte meg til Martin Heideggers ord om å bli ropt opp til en egentlig væren, altså en akutt bevissthet om døden, og således har USAs invaderende krigsmaskin høynet mitt eksistensielle alvor. – Men hva kan jeg gjøre for å stanse den amerikanske militære dødskulten? tenkte jeg, og kjente avmakten lamme meg. Hva kan vårt lille gårdsbruk, hvor vi lever et liv på livets egne premisser og ivaretar jordens regenererende evner, hva kan denne omtankens livsform gjøre stilt overfor en brutal supermakts enorme appetitt? En militærmaskin, som med sine fly og droner og hangarskip og våpensystemer, og med sin cyberkrigføring og datasentre, er en storforbruker av metaller og mineraler, strøm og fossilt brennstoff. For det handler ikke bare om det som slippes ut av gasser og giftstoffer, det handler minst like mye om det som tas ut av jorden for å forsyne maskinen, og som forarmer jordens økosystemer.
Bilde fra møtet 19. november: "Fra Cold Response til varm solidaritet"
Samtidig med disse tankene undret jeg meg over tilstanden til det norske demokratiet, med sine politikere og sitt embetsverk, som ryggløst lar seg velte overende og omgjør Norge til en militarisert amerikansk vasallstat. For er det ikke politikerne og embetsverket, forvalterne av demokratiet, som skal forsvare og ivareta den nasjonale suvereniteten, og vår trygghet? Dette forsvaret av nasjonens suverenitet, er språklig betinget, og språket, som er noe av det mest intime vi har, med sin pust og rytme, bør brukes slik at det samstemmer med virkeligheten. Men når språkforkalkede politikere kaller amerikanske baser for «omforente områder», så degraderes språket, og dets relasjon til virkeligheten forulempes på grovt vis. Og i en tekst på Forsvaret no om militærøvelsen Cold Response, står det at Norge har store og gode øvingsområder, og at det derfor er naturlig at Norge er vertskap for slike øvelser. Nå er det mulig at de massive militærøvelsene er en påkostet grønn del av det glitrende grønne skiftet, men naturen og landet omgjøres her til et scenegulv for et apokalyptisk krigsteater. Hvorfor er det naturlig at Norge holder slike øvelser? Hvorfor er det naturlig å være pådriver for den nye kalde krigen? Og hvorfor kalles dette avspenning, når realiteten er livsfarlig høyspenning? Istedenfor å delta i krigsstrategien til USA, som tjener våpen- og krigsindustrien, så kan Norge på naturlig vis legge til rette for en infrastruktur som bygger broer over til Russland. Det var denne naboen som 25 oktober 1944 rykket inn i Finnmark og frigjorde Nord-Norge.
Slik holdt jeg på, uten at avmakten avtok. Og da jeg hyppet poteter en dag, kom det tre F 35 jagerfly fra Rygge i lav høyde over meg. Støyen sendte meg i bakken. Denne nærkontakten med Norges nye innsatsforsvar fikk meg til å tenke på en annen tysk filosof, Hans Jonas, som skriver om en ansvarets etikk, som er en konsekvensetikk. Den innebærer at man tar makt over avmakten, og over utviklingen, den teknologiske, økonomiske og politiske. Den er således en radikal politisk handlingsetikk, og er kollektiv. Samtidig er den en individuell tenkeplikt, hvor vi som ansvarlige, emosjonelle individer har en plikt til å vite, til å skaffe kunnskap, og ta innover oss konsekvensene av våre handlinger. Det handler om hvilket liv vil vi leve og hvilken livets infrastruktur vil vi være med på å bygge. Dette er offensive tanker. For ingenting er så tregt og tafatt som å gi opp. Jeg har aldri sett naturen jeg lever i gjøre det. Den er aktiv, livsbejaende skapelse. Og det er i forsvar for livet at vi må gjenvinne et ansvarlig demokrati, som lever med, og ikke mot det.
For som Platon sier: Bare de døde har sett slutten på krigen. De levende pålegges da ansvaret å stanse den.