Av Halle Jørn Hanssen
Basert på appellen foran Stortinget 8. desember 2021
16.april i år fikk vi etter
ønske fra USA en ny bilateral avtale om sikkerhetspolitisk
samarbeid, det vi kaller baseavtalen. Den var Solberg-regjeringen
siste store sikkerhetspolitiske markering. Det Solberg-regjeringen
samtidig gjorde, var å bryte fundamentalt med norsk avspennings- og
basepolitikk siden 1949. Det skjedde uten noen form for offentlig
politisk debatt.
Stortinget
skal behandle den i løpet av vårsesjonen 2022.
Avtalen
gir USA disposisjonsrett over disse områdene:
Rygge
militære flystasjon i Østfold, Sola ved Stavanger, Evenes ved
Harstad og Ramsund orlogsstasjon som er sjøforsvarets hovedbase i
Nord-Norge.
I
artikkel 2 og 3 omtales disse områdene med uttrykket «omforente
områder» som USA skal kunne bruke i sin militære strategi mot
Russland. Det slås fast at amerikanske styrker skal ha uhindret
adgang og i gitte situasjoner eksklusiv rett til bruk. Det kan bare
bety at norsk personell da ikke har adgang.
Artikkel
4 gir USA eksklusiv rett til forhåndslagring av våpen,
forsvarsutstyr, forsyninger, materiell og transport i de nevnte
områdene og andre steder i Norge som partene måtte bli enig om.
Disse
artiklene har en sluttsetning om at intet i teksten endrer den norske
basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller
utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.
Dette
er ikke sant. Denne setningen er meningsløs nytale som er å
sammenligne med den britiske forfatteren George Orwells bruk av
uttrykket NYTALE i sin roman «1984». Nytale var det språket som
Store Bror, PARTIET og Sannhetsministeriet brukte i sosialdemokraten
Orwells skrekkscenario for hva slags samfunn vi kan få etter en ny
verdenskrig.
I
Orwells nytalespråk blir ordet sannhet til løgn, løgn blir til
sannhet, fred blir til krig og krig blir til fred.
Det
meste av innholdet i avtalens første artikler er grove brudd på den
norske avspennings- og basepolitikken siden 1949.
Grunnlaget
for denne avspenningspolitikken ble lagt vinteren 1949 i
noteutvekslinger med Sovjet Samveldet og var faktisk en forutsetning
for undertegning av Atlanterhavspakten og medlemskap i NATO flere
måneder seinere. Norge ble medlem av NATO 4. april 1949.
Første
februar 1949 svarte den norske regjering på en note fra Sovjet
Samveldet med en forsikring om at Norge aldri ville tiltre noen
overenskomst med andre stater som innebar forpliktelser for Norge til
å åpne for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så
lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep..
Femte
mars 1949 svarte regjeringen på nytt på en note fra Sovjet Unionen
med en fornyet og kategorisk forsikring om ingen baser på norsk
territorium i fredstid. Noten har videre følgende tekst:
«Norge
og Russland har levet fredelig ved siden av hverandre som granneland
i uminnelige tider, og den norske regjering er forvisset om at Sovjet
Samveldets regjering kjenner vårt lands ubrutte tradisjoner i
arbeidet for fred og våre ønsker om å stå i et vennskapelig
forhold til alle fredselskende folk».
Samme
dag som denne noten ble sendt, 5 mars 1949, formulerte daværende
forsvarsminister Jens Christian Hauge den norske baseerklæringen som
regjeringen deretter vedtok. Jeg siterer:
«Den
norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater
som innebærer forpliktelser for Norge til åpne baser for fremmede
makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er
angrepet eller utsatt for trusler om angrep».
Jens
Christian Hauge var ellers særlig opptatt av Nord-Norge og Finnmark
som han skrev måtte «få være i fred» og tjene som en buffersone
mellom Sovjet Samveldet og NATO.
Einar
Gerhardsen doktrinen fra 1957 slo fast at det ikke skulle plasseres
atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Bratteli
doktrinen fra 1975 gikk lenger. Den sa at allierte skip som fører
atomvåpen, ikke kan få adgang til norsk havn.
I
alt dette vokser det fram en tung dokumentasjon om Arbeiderpartiets
historiske rolle og ansvar fra 1949 til 2013 når det gjelder å
holde fast på en tydelig politikk mot allierte baser på norsk
territorium i fredstid og nei til atomvåpen som de viktigste tiltak
for et avspent og samarbeidspreget forhold til Russland.
Men
teksten i baseavtalen åpner opp for utplassering av amerikanske
atomvåpen på norsk jord i fredstid.
I
den nye avtalen er Svalbard, Jan Mayen og Bouvetøya nevnt som
områder avtalen ikke kan omfatte. Finnmark er ikke nevnt. Det betyr
at Finnmark kan åpnes opp for amerikanske og andre allierte militære
aktiviteter i fredstid. Det vil være et klart brudd på de viktigste
begrensningene om forsvaret av Finnmark som alle norske regjeringer
har praktisert siden 1949.
Amerikanske
styrker skal ifølge avtalen kunne forflytte seg fritt i hele det
norske territoriet.
Baseavtalen
er en åpenbar krenkelse av både ånd og bokstav i Gerhardsen-
regjeringens baseerklæring fra 1949, Gerhardsen doktrinen fra 1957
om nei til atomvåpen på norsk jord i fredstid og Bratteli doktrinen
om nei til anløp i norsk havn av allierte skip med atomvåpen.
Men
den kan også være i strid med Grunnlovens paragraf 25.
Jeg
siterer:
«Kongen
har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den må ikke
forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke
overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters
krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis
adgang til riket uten Stortingets samtykke.»
Avtalen
dreier seg også om norsk suverenitet da den beskriver fysisk
avståelse av fire områder av norsk territorium. Disse stilles til
disposisjon for amerikanske myndigheter og de samme myndigheter vil
ha full jurisdiksjon i områdene.
Den
kan derfor også omfattes av Grunnlovens paragraf 115 om avståelse
av nasjonal suverenitet som krever ¾ dels flertall i Stortinget.
I
avtalen slås det ellers fast at amerikanske forsvarsmyndigheter er
ansvarlige for å opprettholde disiplinen hos egne styrker og kan
utøve politimyndighet i områdene amerikanske styrker oppholder seg.
Det betyr at skulle en amerikansk soldat begå en kriminell handling,
er det amerikanske myndigheter som har saken.
Hva
er det som ha skjedd
som gjør at en norsk regjering med stilltiende støtte fra et stort
flertall i vårt forrige Storting har brakt oss i denne situasjonen?
Den
store endringen kom med konflikten i Ukrainia og Russlands
annektering av Krim i 2014, og denne konflikten gjør begge parter
sitt beste for å holde aktivt i live den dag i dag.
Men
13. mars 2017 uttalte en klok mann til VG:
«Russland
annekterte Krim fordi de fryktet for at Ukrainia kunne bli medlem av
NATO.» Han føyde
til at det ikke var realistisk å tro at Russland noen gang ville
oppgi Krim og at sanksjonene mot Russland derfor ville bli
feilslåtte. Han ba da og flere ganger seinere om at landene i vest
måtte søke dialog og forhandlinger med Russland for å komme ut av
den konfrontasjonspolitikken som da bygget seg opp.
Mannen
jeg referer til, var Norges tidligere statsminister og leder av
Høyre, Kåre Willoch. Han forlot oss for to dager siden
.
Men
før Willoch sa dette, skjedde det et paradigmeskifte i norsk
utenriks- og sikkerhetspolitikk, og det kom like etter
regjeringsskiftet høsten 2013.
Solberg
regjeringen hørte ikke på Willoch. Den gjorde det motsatte.
Tilskyndet av USA, flyttet den spenningen og konfrontasjonspolitikken
fra Ukrainia og Krim, til Nord-områdene, til Finnmark, til
Barentshavet og til Kola-halvøya.
Solberg-regjeringen
tok det som gitt at USAs militære interesser i Nord-områdene er
sammenfallende med norske, men det er de ikke. USA har siden 2014
gått for konfrontasjon både i nord og ellers i grenseland mellom
NATO-land og Russland.
Norge
har en nasjonal interesse i nord som trumfer alle andre, fred med
Russland.
For
å lykkes med det må Norge føre dialog for avspenning og samarbeid
med Russland, og våre allierte, også USA, må akseptere at dette er
Norges viktigste anliggende. Norge og Russland har sammen også et
felles særlig ansvar for forvaltningen av fiskeressursene i
Barentshavet og kampen for et bedre havmiljø.
I
tiden etter 2014 har vi fått en styrkeoppbygging både fra
amerikansk og russisk side i nord som er langt større og farligere
enn under den kalde krigen. Amerikanske og britiske krigsskip med BMD
raketter (Ballistic Missile Defence) ombord seilte våren 2020 for
første gang på 40 år i Barentshavet provoserende nært russisk
territorium. Ingenting i USAs våpenarsenal provoserer Russland mer
enn akkurat BMD rakettsystemet.
Begge
sider har atomvåpen og andre farlige våpen som kan utslette det
meste av alt liv både i øst og vest og for mesteparten av jorda for
øvrig flere ganger.
Konfrontasjonspolitikken
er det haukene i vest og i øst som har utviklet. Det tragiske er at
vi i Norge som i mange andre land ikke har noen offentlig kritisk
diskusjon av noe omfang om denne politikken. Det skyldes i stor grad
at om lag 70 prosent av norske medier og kommentariatet der opptrer
som siv i vinden og lytter ukritisk til hva som kommer fra offisielt
hold i Washington, i NATOs hovedkvarter i Brussels og fra vårt eget
forsvarsdepartement og utenriksdepartement.
Når
vi ser bort fra Klassekampen og et par andre medieinstitusjoner, hvor
ellers i det norske mediemangfoldet finner vi en kritisk diskusjon om
sider ved vår sikkerhets- og utenrikspolitikk?
Den
vedvarende Korona pandemien er samtidig et bidrag til død legging av
all offentlig politisk debatt mens det meget nødvendige
engasjementet for kamp mot klimaendringer skyver andre, viktige
politiske tema som sikkerhets- og utenrikspolitikk i bakgrunnen.
USAs
såkalte ønske som var en beskjed fra Washington, om den nye
baseavtalen, kom i Trumps tid som president.
Den
største hauken er ikke Vladimir Putin, men Donald Trump. Han skapte
i sin tid som USAs president globalt en grad av politisk usikkerhet
og mangel på forutsigbarhet som var skremmende.
Dagens
president i USA, Jo Biden vil om tre år være 84 år, og det synes
lite sannsynlig at han kan bli gjenvalgt. Derimot tyder mye i
amerikansk politikk på at vi kan få et gjenvalg Donald Trump eller
en annen høyreradikal republikaner som er like farlig eller enda
farligere enn Trump. Vi kan få et autoritært regime i USA som står
for en høyreradikal politikk som vil være i motstrid med de
politiske verdiene som det store flertallet i Stortinget og folket i
Norge står for og vil verne om.
I
et slikt perspektiv er baseavtalen med USA bokstavelig talt et
livsfarlig politisk dokument som Stortinget må avvise.
Vi
må også se på styrkeforholdet mellom Russland og NATOs 30
medlemsland.
Russland
har en befolkning på om lag 145 millioner, NATOs medlemsland har om
lag 700 millioner.
Russlands
økonomiske styrke er å sammenligne med Storbritannias.
NATO-landenes økonomiske styrke er minst 20 ganger større enn
Russlands.
Russland
har om lag 1,5 million under våpen, NATO har 3 millioner.
Russland
har et militærbudsjett som er en tiendedel av USAs og nesten en
tyvendedel av hele NATO.
I
dette bildet, hvem av de to partene er det som har mest grunn til å
kjenne frykt?
Arbeiderpartiet
har som alt nevnt, fra 1949 til 2013 vært ledende i en politikk som
har skapt grunnlaget for dialog, avspenning og samarbeid med
Russland.
Dagens
regjering av Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en stor blokk av
partier og velgere til venstre for seg. Den må i dagens situasjon
holde fast på dialog- og avspenningspolitikken fra 1949 til 2013 og
folk til folk samarbeidet som har fulgt, og avvise avtalen med USA.
Hele
arbeiderbevegelsen har her et felles ansvar, men AUF har et særlig
ansvar innad i Arbeiderpartiet. Dere må sammen med oss andre kjempe,
og vi må sammen vinne kampen mot baseavtalen i Arbeiderpartiet.
Men
vi må være flere.
Senterpartiet må i dette spørsmålet gi det nasjonale forrang og gi
opp sin tradisjonelle underkastelse av alt som kommer fra Washington
når det gjelder sikkerhet og forsvar.
KRF
og Venstre må komme på banen. Mangfoldet i det norske
sivilsamfunnet må med. Det samme må Kirken og alle andre
trossamfunn gjøre
.
Vi
må bli en stor folkebevegelse.
I
år er det 50 år siden Europas største politiker for avspenning,
forsoning og fred , Willy Brandt, fikk Nobels fredspris.
11.
desember 1971 talte Willy Brandt om fredspolitikk i Universitetets
Aula.
Han
sa da blant annet dette:
«Krig
må aldri være et middel for å nå politiske mål. Kriger må bli
eliminert, ikke bare begrenset. Ingen nasjonal interesse kan i dag
sees isolert fra et kollektivt ansvar for fred. Det faktum må få
forrang i alle internasjonale sammenhenger. For å oppnå fred i
Europa og i verden må all utenrikspolitikk bidra til bygge ned
spenninger og skape dialog på tvers av alle grenser.»
Og
Willy Brandt fortsatte:
«Menneskeheten
trues i dag av evnen til å ødelegge seg selv. Spørsmålet om
fredelig sameksistens er derfor et spørsmål om menneskehetens
overlevelse. Sameksistens er derfor ikke bare en av flere akseptable
muligheter, men den eneste sjansen vi har for å overleve».
Så
langt Willy Brandt. Hans ord fra 50 år tilbake har minst like stor
gyldighet i dag.
Men
i dag har Norge og verden mange hauker, men ingen Willy Brandt.
Derfor
må det være i et felles ønske at en ny Willy Brandt står fram på
Europas og verdens politiske scene og viser vei til dialog,
avspenning, nedrustning og fred.